Nordland, Troms og Finnmark Arbeiderparti arrangerer felles styresamling fredag 3.- søndag 5. februar 2012 i Tromsø. Temaene som står sentralt er forsvarets framtid i nord, fiskeri/havbruk og samferdsel/Nasjonal Transportplan, sier leder Bjørnar Skjæran i Nordland Arbeiderparti.

Program fredag
Separate styremøter.

Program lørdag
KL 0900 Fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg-Hansen innleder om fiskeri/havbruk.
KL 1055 Politisk rådgiver Odd Steinar Viseth innleder om Nasjonal Transportplan.
KL 1330 Statssekretær Roger Ingebrigtsen innleder om forsvarsmeldingen.

Program søndag
KL 0900 Redaksjonskomiteen legger fram forslag til felles uttalelser fra fylkespartiene i Nord-Norge.
KL 1000 Separate styremøter.

De siste par ukene har vi fått høre moralisering over Trond Giske sin opptreden på et utested ved navn Lorry. Jeg skal ikke her ta for meg de såkalte truslene han har kommet med mot Telenorleder Norvik, men derimot litt av den dobbelmoralen både journalister og enkelte politikere nå viser for fullt. Krf-leder Arild Hareide har vært ute og moralisert, fordi man kan jo ikke ta viktige politiske debatter på nachspiel. For en person som har vokst opp med en religiøs tilknytning som gjør at alkohol er litt mer fy, fy enn for resten av oss, kom muligens det som skjedde på Lorry som en overraskelse? for oss andre burde den ikke gjøre det.

Jeg har drevet politikk i 18 år, og en ting jeg har lært er at mange politiske debatter og allianser blir gjort eller skapt utenfor møterommene. Det å være på rett fest, rett nachspiel og det å kunne drikke med de rette folkene er en måte å komme opp i verden på. Trond Giske vet dette, men det gjør også store deler av det politiske miljøet og pressegjengen i Akersgata. Når jeg var fersk i spillet var det alltid en melding vi fikk før landsmøtene, og det var ?vær forsiktig med hvem du snakker med, hva du sier og hvem som er til stede?. For tro meg, journalister er til stede og drikker med politikere hele tiden, av og til også på politikernes regning. Det finnes fuktige fester og fuktige nachspiel som enkelte ganger har tatt overhånd. Jeg har av og til blitt overrasket over hvordan enkelte pressefolk klarer å stå på bena og snakke rett i kameraet dagen etterpå, eller enda merkeligere; hvordan de klarer å komme med seriøse politiske analyser.

Jeg vet at flere kommer til å bli forbannet på meg på grunn av det jeg skriver nå, men min hensikt er ikke å være en slags moralsk dommer, ei heller er det et forsøk på å frikjenne meg selv. For jeg har vært med på disse fylleslagene og politiske debattene på fester, nachspiel og ulike vannhull både i Oslo, Bergen og andre steder. Hvem snakker med hvem, hvem liker hvem, hvem drikker med hvem osv.? av og til er det som en stor fjortisfest der det å hevne seg og smiske for å oppnå noe nærmest er den vedtatte regel.

Og så dreier ikke alt dette seg om stupfyll, men det å møte mennesker i uformelle arenaer. Alle miljøene har dette, enten det er innenfor idretten, det religiøse eller organisasjonsliv generelt. Alle har sine uformelle arenaer og ting blir sagt, folk blir presentert og folk utveksler telefonnumre og e-postadresser. Lorry er et slikt sted, Justisen et annet, eller i andre sammenhenger er det kirkekaffen, men det finnes også drøssevis av andre steder. En hovedregel har alltid eksistert mellom pressen og politikerne: Det som skjer på nachspielet blir på nachspielet. Man roper ikke ut om det i ettertid dersom det ikke har skjedd noe veldig spesielt, som for eksempel den gangen Lillebjørn Nilsen helte en øl over hodet til Vidar Kleppe.

Det som nå har skjedd er at noe som hittil har vært helt vanlig, plutselig har blitt en sensasjon. Hvordan viste pressen hva som ble diskutert på Lorry? Fordi de var der selv? og tro meg, de drakk ikke brus. Snart er det ny landsmøtesesong, og jeg vet at feststemte journalister vil delta på samtlige av dem. Kanskje jeg skal referere fra disse sammenkomstene og fortelle hva som blir sagt og gjort der? Kanskje det er på tide å presentere hva slags moral disse moralens voktere har?
Jeg har aldri gjort dette, og kommer heller aldri til å gjøre det, men enkelte folk i pressemiljøet bør være forsiktige med å vifte med en moralsk fane, for ellers kommer bare fristelsen til å bli større og større.

Trond Wathne Tveiten
Følg meg på facebook
Følg meg på twitter.

Nordland, Troms og Finnmark Arbeiderparti arrangerer felles styresamling fredag 3.- søndag 5. februar 2012 i Tromsø. Temaene som står sentralt er forsvarets framtid i nord, fiskeri/havbruk og samferdsel/Nasjonal Transportplan, sier leder Bjørnar Skjæran i Nordland Arbeiderparti.

Program fredag
Separate styremøter.

Program lørdag
KL 0900 Fiskeri- og kystminister Lisbeth Berg-Hansen innleder om fiskeri/havbruk.
KL 1055 Politisk rådgiver Odd Steinar Viseth innleder om Nasjonal Transportplan.
KL 1330 Statssekretær Roger Ingebrigtsen innleder om forsvarsmeldingen.

Program søndag
KL 0900 Redaksjonskomiteen legger fram forslag til felles uttalelser fra fylkespartiene i Nord-Norge.
KL 1000 Separate styremøter.

Nå er plakaten klar!
Kulturhuset har lagt ut info på sine skjermer, og forestillingen har begynt å selge.
Har du tenkt å få med deg dette ildfulle danseshowet er tiden inne for å sikre seg billetter nå.
KUN EN FORESTILLING!

Det ble sagt at Ntaganda offisielt befinner seg på ukjent sted i DR Kongo, «et enormt land med store geografiske og utilregnelige områder hvor det er lett å gjemme seg.» Disse krigsforbryterne er fremdeles på frifot

Nå viser det seg at Ntaganda ikke holder seg så veldig godt skjult likevel.

Det belgiske månedsmagasinet MO har i sitt februarnummer 2012 publisert en artikkel om krigsforbryteren Jean Bosco Ntaganda som innehiolder en presis angivelse av generalens residens og hovedkvarter midt i Goma by. Overskriften lyder «De killer-koning van Noord-Kivu» (Drapskongen fra Nord-Kivu).

Det fremgår av artikkelen at Bosco Ntaganda er en krigsforbryter som er ettersøkt av CPI (Den Internasjonale Straffedomstolen) i Haag, Nederland. Den internasjonale arrestordren er imidlertid ikke blitt effektuert, hvilket forklares med at Ntaganda ivaretar interessene til den kongolesiske president Joseph Kabila og hans rwandiske kollega Paul Kagame.

Ntagandas bosted er som vist på et satelittfoto i magasinet MO, lokalisert til Rue des Acacias i Goma. Dette betyr at den ettersøkte forbryteren bor bare noen meter fra grensen mot Rwanda.

Ntaganda sies å være smuglerkonge og en fantastisk mektig person. Han kontrollerer store mineralforekomster i Nord-Kivu. En observatør fra området har fortalt at Ntaganda, som general i den kongolesiske hær (FARDC), kontrollerer et helt kvartal i Goma. «Han er i virkeligheten en stor krigsforbryter og en krigsherre av første rang, men han er så mektig at han ikke uroes av noe. Han kontrollerer fullstendig grensen mot Rwanda ved den store og den lille grenseovergangen».

I 2008 ble Bosco Ntaganda utnevnt til Laurent Nkundas nestkommanderende i CNDP. Ntaganda ble sjef for CNDP i 2009, etter at Rwanda «arresterte» Nkunda. Han fikk generals rang, til tross for at CPI tre år tidligere hadde utstedt arrestordre mot han for krigsforbrytelser.

Magasinet MO understreker at Bosco Ntaganda sprer terror i regionen, rett foran nesen til MONUSCO, en av FNs største fredsbevarende styrker i verden. Kilde: MO

CPI anklager Bosco Ntganda for å ha vervet, skrevet ut og brukt barn under 15 år som aktive soldater.Kilde

Human Rights Watch gikk nylig ut med en oppfordring om at Bosco Ntaganda må arresteres nå. Kilde

Intervjuet på telefon: Mac McClelland On How An Indicted War Criminal Continues To Terrorize The Congo

For bakgrunn om konflikten i DR Kongo, se video: Crisis In The Congo: Uncovering The Truth

Artikler om Ntagnada:
I Can Find an Indicted Warlord. So Why Isn’t He in The Hague?
Bosco Ntaganda: the Terminator’s golden business
A curious case of Congo gold

Vårt lille og rare land har en lei tendens til å bli grepet av kollektiv, moralsk panikk. Vi så det da vokalisten i Plumbo plumpet i salaten med en stupid uttalelse i lysebrun innpakning. At det var dustete var det ingen tvil om, men det hjalp likevel ikke at den småfulle klovnen umiddelbart la seg skinnflat og beklaget seg. Øl ble kastet.

Moralistene bruste om kapp. NRK innkalte til krisemøte, intet mindre. For en stakket stund var smørkrisa ute av hodene på folket. Nå var det rasistkrise. Å tilgi er åpenbart en egenskap som sitter langt inne, også blant antirasister. At det hele var en orkan i et fingerbøl lot heller ikke til å synke inn.

Nå er det en ny moralbølge som skyller over landet. Det er nakenkrise. Artisten og kjendisen (eller omvendt) Tone Damli har sluppet en ny singel, med dertil hørende musikkvideo. Der viser hun hud. Masse hud. Og det fungerer så utmerket at en mer eller mindre samlet presse har omtalt det, og nå gjør også undertegnede det. Ikke som et utslag av moralsk panikk, men i dyp oppgitthet.

Det har ikke manglet på negative reaksjoner fra Presse-Norge. I to av landets største aviser omtales nå Tone Damli konsekvent som «Naken-Tone». Det genererer sikkert stor aktivitet på nettsidene deres. At Damli aldri er naken i videoen hjelper ikke. På TV2s nettsider får hun støtte fra en annen artist, nemlig «kunstneren» Marianne Aulie. Hun har vært naken offentlig mange ganger, men siden naken-prefikset er opptatt, er hun titulert som «Rumpe-Aulie». Det kan sannelig være trist å jobbe i pressen. En gang var det forresten noen som hadde sex på et TV2-program. Jeg foreslår at vi fra og med nå kaller kanalen for Knulle-kanalen, Pule-TV2 eller Sex-TV.

En kvinnelig journalist i NRKs radiokanal P3 gikk til og med ut i fullt alvor og proklamerte at hun fra og med videopremieren aldri mer ville intervjue Damli, om sjansen skulle by seg. Dette fordi artisten hadde vært så ufin å bruke kropp for å fremme et musikalsk produkt. Fysj. En PR-ekspert hadde funnet mer griseri. Hun kunne også indignert påpeke at det ikke bare er naken hud i videoen, men at flere av blikkene artisten sender mot kamera er på grensen til snuskete og skandaløse. Blikkene, altså. Ekspert, altså.

Og det er da jeg tar meg i å tenke: Lever vi virkelig i 2012? For det første: Tone Damli viser verken kjønnsorganer eller brystvorter eller andre fælslege kroppsvederstyggeligheter i nevnte video. Hun har på seg en dongerishorts og en topp; altså det samme som endeløse parader av andre og betydelig mer kjente og respekterte artister og kjendiser har gjort før henne.

Og når ble det provoserende at artister/kjendiser spiller på attributter, utseende og sex? Vil f.eks. P3 nekte å intervjue Rihanna, Lady Gaga, Madonna, Janet Jackson, Brigitte Bardot m.fl. om de ble tilbudt det? Her snakker vi om kvinner som har gått atskillig lenger i avdekking av egen hud. Og hvorfor blir ikke håndballspilleren Christian Kjelling møtt med samme retorikk når han poserer i bar overkropp, med trutmunn, for å lansere vaskepulver, solbriller eller kirsebæryoghurt? Det handler i hvert fall ikke om håndball.

Av og til skal man stoppe opp og puste ut før man begynner å vifte med moralflagget. Tiden har nemlig en stygg tendens til å sette all moralisme i et komisk lys.

(NAKEN–TONE: Det er ikke rare greiene av pirrende atferd du må prestere i det offentlige rom før du får prefikset «naken» hektet på navnet ditt. Her ser vi Naken–Tone påkledd. PS: Rumpe–Aulie var ikke til stede da bildet ble tatt).

Den belgiske presten Guy Theunis ble arrestert på flyplassen i Kigali 6. september 2005. Han var da på gjennomreise etter et 8 dagers opphold i Bukavu, som grenser mot Rwanda i det østlige DR Kongo. Nylig utkom hans bok «Mes 75 jours de prison a Kigali» (Mine 75 dager i fengsel i Kigali).

I anledning lanseringen av boken i Bryssel 19. januar 2012 fortalte Guy Theunis ikke bare om arrestasjonen, fengselsoppholdet og rettssaken i Kigali, men også om fengselsforholdene generelt i Rwanda, folkedomstolene Gacaca og den politiske terror som RPF har innført.

Guy Theunis (60) er katolsk prest av belgisk nasjonalitet. Han kjenner Rwanda godt ettersom han bodde i landet fra 1970 til 1994.

Han var på vei hjem fra et 8 dagers opphold med samtaler om fred og forsoning da han ble arrestert i Kigali. Etter arrestasjonen ble han holdt i sentralfengslet i Kigali i to måneder. Han ble anklaget for å ha «stimulert etnisk hat, negasjonisme, og innblanding i folkemordet». Han ble spesielt anklaget for drap av 60 personer i menigheten Sainte Famille i Kigali, og for å ha samarbeidet med en viss general Munyakazi. Fader Theunis bekrefter at i realiteten så ble han forfulgt for å ha anmeldt menneskerettighetsbrudd begått av Rwandisk Patriotisk Front (RPF, dagens makthavere). Etter et fengselsopphold på to måneder i Rwanda bestemte den rwandiske høyesterett at fader Guy Theunis skulle overføres til Belgia. I dag er han en fri mann ettersom hans sak ble henlagt.

Kilde: Jambonews.net

Realpolitisk er Norge og Kina tilnærmet perfekte partnere i nord. Et felles ønske om: Multilateralt samarbeid, en fornuftig administrasjon av Den Nordlige Sjørute og et energisamarbeid styrt av eksport og import. Men: Norsk-kinesisk dialog lider: En felles energi- og miljødialog og Kina som fast observatørstat i Arktisk Råd kan endre på dette.

se: www.internasjonalen.com for kilder

En harmonisk symbiose?

Norge er en av verdens største olje- og gasseksportører. Norge oppdager stadig større olje- og gassfelt i Barentshavet. Kina er en av verdens største forbrukere av energi. Kina investerer stadig sterkere innenfor (norsk) olje- og gassproduksjon . Kina satser også stort, i den 12. femårsplanen (2011-2015), på å bygge skip (også for isbelagte strøk) for å frakte olje og gass (LNG/LPG) til Kina. Det norsk-kinesiske forholdet med tanke på energi i nordområdene, kan virke å være den perfekte symbiose, et harmonisk avhengighetsforhold. Et av svært få områder, hvor Norge og Kina sitter på hver sin side av bordet som likemenn.

Russlands bakgård: Den Nordlige Sjørute?

Den Nordlige Sjørute (DNS) er en skispled, definerte av Russland, som går gjennom Nordøstpassasjen. Sjøruta forbinder Nord-Atlanteren med det nordlige Stillehavet. Reisa går altså fra Europa langs den nordlige delen av Norge og Russland til Asia.

Sammenlignet med å reise fra Europa til Asia via Suezkanalen, skal turen via DNS ta opptil 17,5 dager kortere tid. Norge kan, i tillegg til potensiell petroleumseksport, levere andre naturressurser til Kina som for eksempel jernmalm og fisk. Kina er mottaker av 2/3 av all jernmalm, som eksporteres i verden. Både mineraler og fisk kan med stor fortjenesten transporteres via nye sjøruter i nordområdene. Norsk jernmalm ble for første gang transportert til Kina via DNS i 2010.

Russland begrunner høye og udifferensierte avgifter, krav om å betale for isbryter, samt andre spesialregler langs DNS med Havrettens artikkel 234. Artikkelen sier at stater har rett til å innføre spesielle ikkediskrimenerende regler for å beskytte miljøet i isbelagte farvann. Det er mulig å hevde at Russland misbruker artikkel 234 for egen vinning basert på en mistolkning av artikkelen. Dette fører til vanskeligere forhold for internasjonal shipping og handel langs sjøruta. Russland yter videre stor kontroll over deler av sjøruta, fordi denne til dels går gjennom russisk økonomisk sone og territorialfarvann. Russland virker lite innstilt på å la andre stater slippe til i administrasjonen av sjøruta. Russland har så langt ikke klart å bygge ut nok infrastruktur for å legge til rette for shipping langs sjøruta, selvom det finnes flere planer om dette. I tillegg til Russlands ønske om selv totalt å kontrollere DNS, har russerne forsterket sin militære tilstedeværelse i nord kraftig.

“China’s Peaceful Development”- en garati for multilateralt samarbeid?

Mens Russlands potensielle bruk av militærmakt i egne nærområder kom tydelig til utrykk i krigen mot Georgia i 2008, har Kina motsatt seg å bruke militær makt mot et annet land siden 1979. White Paper on China’s Peaceful Development, som er Kinas handlingsplanen for utenrikspolitikk basert på Kinas 12. femårsplan (2011-2015), vektlegger å finne løsninger gjennom forhandlinger og samtaler. Som en konsekvens av Kinesernes lederprinsipp i utenrikspolitikken om “Mutual respect for sovereignty and territorial integrity”, har kineserne utrykt at de støtter arktiske staters krav om territorialkrav. Samtidig har kineserne pekt på viktigheten av å komme fram til felles løsninger i nordområdene, fordi disse er av interesse for hele det internasjonale samfunnet.

En løsning på den norsk-kinesiske krisa i sikte- langt der i nord?

Hvis vi ser bort fra Nobel fredspris, var 2010 et utmerket år for norsk-kinesiske relasjoner: En frihandelsavtale var nesten i havn. Det var flittige statsrådsbesøk i begge land. Men så ble det stilt. Nobelnatten senket seg.

Norge har ikke klart å finne ut hvordan kontakten skal kunne gjenopptas. Utenriksminister Jonas Gahr Støres framstøt i Dagens Næringsliv ble møtt med et krav fra kineserne om at Norge må ta initiativ for å forbedre relasjonene.

1) Energi- og miljødialog. Norge og Kina. Tilbud og etterspørsel. Det virker naturlig å peke på energi- og miljøspørsmål, som et område for en ny politisk dialog. Her har begge landene klare handelsinteresser, interesse for å ta tak i miljøproblemer og besitter teknologi innen ulik type grønn energi. Dette er også i tråd med Regjeringens Kinastrategi, som ønsker “nye møteplasser” mellom landene.

2) Multilateralt samarbeid og dialog om administrasjon av DNS. Internasjonalt samarbeid vil for den lille staten Norge, alltid være i vår interesse. Kina har ikke arktisk kyst og vil være avhengig av internasjonalt samarbeid, for å få tilgang til de nye sjørutene i Arktis. Det er helt klart i både Norge og Kinas interesse, hvis DNS hadde blitt underlagt en eller annen form for regional administrasjon. En administrasjon under Arktisk Råd for eksempel. En slik løsning vil russerne antageligvis aldri akseptere. Men at Kina og Norge sammen kan presse på for at internasjonale aktører kan bidra til å bygge infrastrukur og styrke handel og shipping langs sjøruta er det absolutt mulig å tenke seg. Derfor vil en norsk initiert dialog eller konferanse spesifikt om DNS, på et lavere ikke-politisk nivå, være et mulig sted å starte. Det vil være naturlig å invitere kinesiske byråkrater til en slik dialog.

Motvekt til Russland. Mens Russland i Nordområdene kan være tilbøyelig til å ty til militær makt, vil Kina kunne sørge for å være en motvekt. En motvekt som peker mot multilateralt samarbeid og forhandlinger, og vekk fra hegemoni og militærmakt. Det er derfor vanskelig å tro at det stemmer at Norge vil blokkere en kinesisk søknad om observatørstatus i Arktisk Råd. Det er stikk i strid med norsk politikk så langt. Norge har alt å tjene på å få med Kina og alt å tape på nok en konfliktsak med Kina. Samtidig er Kina helt avhengig av norsk støtte for å bli akseptert som fast observatør. Samarbeid i Arktisk Råd og gjenopptagelse av den frosne norsk-kinesiske Nordområdedialogen, kan være en annen type møteplass, som muligens kan bidra til å forbedre relasjonene. Norge bør gjøre som danskene og støtte den kinesiske søknaden.

Hvis vi er realpolitiske og ser på tilbud og etterspørsel, samhandling for norske og kinesiske egeninteresser, så er våre to land perfekte partnere i nord. Hvis vi ser på følelser, fornærmelser og tap av ansikt, så er ikke dette like klart og vi har fortsatt et stykke å gå. Veien er kronglete og her finnes ingen enkle løsninger.

Artikkelen er skrevet av Kim Gabrielli, leder av Oslo Aps Kinagruppe. Forfatteren skriver masteroppgave om Norge og Kina i Nordområdene på deltid.

For kilder se: www.internasjonalen.com
Vil du være med i Kinagruppa ta kontakt med Kim Gabrielli på kgabrielli@hotmail.com

Vikarer skal ha like godt lønns og arbeidsvilkår som ansatte i bedriften de leies inn til. Slike regler har ikke Norge i dag. Gjennomfører vi forslagene i vikarbyrådirektivet kan ikke lenger vikarbyråer konkurrere gjennom lavere lønn. Jeg vil kalle det en seier for det norske arbeidslivet! For hvorfor skal vikarer ha lavere lønn enn fast ansatte når de gjør samme jobben?

Vikarer er en del av det norske arbeidsmarkedet. Gjennom endringene som er foreslått i vikarbyrådirektivet sikres likebehandling mellom innleide fra vikarbyrå og ordinært ansatte. Tiltakene det er aktuelt å gjennomføre i Norge er lovfestet solidaransvar, opplysningsplikt overfor vikarbyråer og arbeidstakere mht lønns- og arbeidsvilkår, innsynsrett for tillitsvalgte og drøftingsplikt ved innleie. I tillegg kommer kollektiv søksmålsrett, gebyrmyndighet til Arbeidstilsynet og økte strafferammer for brudd på Arbeidsmiljøloven. Når ble slike tiltak en trussel mot norsk arbeidsliv?

I følge Statistisk Sentralbyrå var det 64 616 utlendinger som utførte korttidsoppdrag i Norge 4. kvartal 2010. De fleste av dem er innleide arbeidstakere eller arbeidstakere som utfører ulike former for underentrepriseoppdrag i Norge. I tillegg kommer alle dem som er bosatt i Norge og som er vikarer i ordets rette forstand. Gjentatte, vel dokumenterte brudd på arbeidsmiljøloven, underbetaling og dårlige bo- og arbeidsvilkår, bidrar til å sette sitt stempel på det vi i vid forstand kan kalle vikar- og bemanningsbransjen. Tallene er usikre, men dette kan dreie seg om så mye som 100 000 arbeidstakere. Så skal det i anstendighetens navn sies at det finnes seriøse utleiefirma med fast ansatte og organiserte arbeidstakere. Men dessverre opplever disse bedriftene i økende grad at de mister oppdrag til de useriøse aktørene.

Det er én viktig grunn til bemanningsbransjens framvekst i Norge, nemlig at det er ytterst lønnsomt å leie inn underbetalt, uorganisert utenlandsk arbeidskraft til virksomhet i Norge. Det blir ikke like lønnsomt den dagen vikarbyrådirektivet blir norsk rett.

LO har i dag kommet med sin uttalelse og er tilsynelatende mer skeptisk enn før. Slik jeg leser pressemeldingen åpner de for å innføre vikarbyrådirektivet dersom garantier for at någjeldende bestemmelser og de foreslåtte tiltak kan videreføres uhindret av EØS-reglene . Det bør være uproblematisk i og med at direktivet er et minimumsdirektiv.

Det er helt korrekt som Grete Kristoffersen i Næringsforeningen hevder; der er absolutt rom for økt kunnskap i saken om ny innfartsvei, også i lys av framtidig næringsutvikling og regional logistikk.

At det er rom for økt kunnskap ble også til fulle demonstrert, og etterspurt av bl.a Tone Myklevoll (AP) under onsdagens kommunestyremøte. Også Nordlysredaktøren kunne profitert på litt mer faktakunnskaper innabords. Ellers er det skremmende hvor mye rart mange av de rødgrønne klarer å produsere fra en talerstol, og disse er med og styrer Tromsø kommune! Saken dreier seg i realiteten minst om bompenger, men mer om hvor det er lurest, i et langsiktig perspektiv, å legge byens hovedinnfartsåre.

Flere representanter, bl. a. Svenn A. Nilsen, hevdet at et nei til bygging av E8 på vestsiden hemmer næringsutvikling. Kan han, el. andre, begrunne dette? For meg er det åpenbart helt motsatt; en E8 over Ramfjordmoen åpner for tilgang til Nord-Norges største næringsarealer, tilknytning til Ullsfjordforbindelsen, kortere vei til UNN (ambulanser), Breivika og Langnes (næringstrafikk). En evt. framtidig jernbane kommer sannsynligvis til Ramfjordmoen, og i hvert fall ikke på vestsiden av Ramfjorden.

Økt kunnskap i denne saken er bra, kunnskapsbaserte vedtak er de beste. Under behandlinga av denne saken falt en del utsagn særlig fra AP og Rødt, som tudelig viser at det er et stykke igjen til representantene har den nødvendige kunnskapen i saken. Jens Ingvald Olsen (Rødt) viser et kraftig engasjement for vestre alternativ, ser helt bort fra de alvorlige skadevirkningene, men begrunner ikke standpunktet.

Ann-Sissel Enoksen (SP), Marta Hofsøy (A), og Svenn A. Nilsen (A) er bekymret for sikkerheten, og Nilsen sier; “det var i denne perioden man valgte bort økt sikkerhet!”, med henblikk på inneværende kommuneperiode. De bør lese utredningene, eller spørre veivesenet direkte; er det riktig at vestsidealternativet, som er så dyrt at det fra staten kreves bompenger, også genererer ca. 5-600 flere ulykker i et 50 års-perspektiv sammenliknet med østre alternativ og Tindtunnel? De bør kanskje også i samme farta spørre de tidligere kommunestyrene, og veivesenet, hvorfor det ikke er bygget gang og sykkelsti fra Sørbotn til Fagernes. Flere av representantene, bl.a. Ann-Sissel Enoksen, ser ikke ut til å se forskjell på bompengefinansiering av tunneler parallelt med veier, eller som erstatter ferge (Ryaforbindelsen), og statlige bompenger på en europavei uten omkjøring.

Bompengesatsene, plasseringene, og totalsummene er også ukjente, så hele bompengedebatten virker noe absurd. Mange, også Tor Egil Sandnes (FRP) tror at bilistene i et slikt “spleiselag” skal betale halvparten, men slik er det ikke. Et eksempel fra Rv 17 (Sokna-Ørgenvika i Buskerud) viser at av en totalsum på 2335 millioner skal bilistene betale 1615 millioner, og dette for ett års forsering.

Stein Gunnar Bondevik (AP) mener vi bare må godta “brukerfinansiering”, det er slik samfunnet finansierer veier nå (under AP). Hvem er egentlig “vi” her, er det de som ofte passerer statens bomstasjoner, eller de som bare nyter fordelene av en god og trygg vei? Har ikke hele samfunnet nytte av en god og trygg basisinfrastruktur? Hvis ja; bør ikke da samfunnet via statskassa bekoste dette?

Bompenger er den dårligste måten å finansiere veier på, selv Sigbjørn Johnsen sa ". “Hvis du har penger på bok, kjøper du ikke varer på avbetaling”. Hvorfor synes AP at pendlere og tilfeldige bilister skal kjøpe vei på avbetaling, som jo bompengefinansiering er?

Debatten om konsekvensene av de forskjellige alternativ bør nå komme fram. Konsekvensene av å velge vestre alternativ med bru over fjorden, er mange og alvorlige. Så alvorlige at et kommunestyre med ærlige hensikter bør ta hensyn til befolkning og næringsliv og vurdere trasé i et helhetlig perspektiv.

Vegar Skogland, Kystpartiet i Tromsø

Det er noe uhyggelig over den ultra ortodokse jøde som kommer flybåren fra USA og dukker opp i Palestina med selvlysende fanatiske øyne, lommene fulle av US$, med Bibelen i den ene hånden, amerikansk pass i den andre og hevder at dette er deres ”Vaterland”.
Sammen med sitt viltvoksende skjegg, sin kalott lue og sin brennende tro om en rettferdig Gud så mener de å ha Guds velsignelse til både å bygge hus i okkupert land og til å steine et hvert Palestinsk barn som kommer innenfor deres grensemerker.
Det er også uhyggelig å vite at det finnes norske sjelelige okkupant brødre av samme kvalitet som dem som okkuperer land i Palestina.
Vi så en gruppe av dem stå foran Stortinget i 20 minusgrader og lytte til Siv Jensen som velsignet Israel – og samtidig tilga dem i å myrde barn på Gaza stripen fra sine bombefly og Apasjehelikopter.
Vi ser dem i avisspaltene hvor de blindet for fornuft fremfører sine kvad til forsvar for Israel og den aggresjon og urett nasjonen regelmessig begår mot menneskeheten.
Vi finner dem som åpne fraksjoner i Frp og Krf., – som begge har konkurrert om å verve dem som medlemmer i sine partier.
Vi finner dem også i AP, men der lever de mer i skjul – innenfor partiets eldreråd.
Når vi i tillegg vet at disse samme inntrengere tror de er Guds utvalgte ”Herrefolk”, så er det ikke så rart at vi litt mer beskjedne blir å tenke på oppførselen til de som trodde på ”Det Stor Germanske Rike” fra 1933-45 og som mente seg berettiget til mer ”Lebensrom” på andre nasjoners bekostning.
Det er også litt skremmende å se hvorledes deres norske sympatisører så kritikkløst stiller opp for dette ”Herrefolk”, – nede i Midt Østen. Selv den galskap å la Israel få bombe Iran synes disse fanatisk gale Nordmenn å støtte opp om. Om det er starten på en ny verdenskrig, så er det et tegn på Guds vrede fordi vi ikke har støttet Israel, – i følge disse enfoldige troende.
Man kan bli kvalm av langt mindre.
Om hvilket ”Herrefolk” disse Norske fanatikere, med sin merkelige form for rettferdighetssans, kunne ha støttet i 1940, – er det bare Gud som vet svaret på?
Hilsen Øystein Meier Johannessen.
Formann i Samfunnspartiet.